Resirkuleringsminner

Så befinner jeg meg her. Igjen. I ytterpunktet av min egen komfortsone. Klar til å hoppe paradis på alt du en gang sa til meg. Husker du? Jeg gjør. Det sitter som en knute i minnene. Strammer til hver gang du smiler.

Men, jeg gikk.

Krøllet deg sammen i en enkel bevegelse og traff resirkuleringsboksen med et smell.

*Poke*

Jeg stikker hull på deg,
bare for å kunne smake
på skrikene

som splintrer øyeblikket

Del 1: Reisen

Hun som står på dekk har to kofferter. Begge har hengelås på. Dekksgutten prøver å løfte den ene, men hun farer frem og griper tak i sidereimen i det dekksguttens høyre hånd er på vei ned. Dekksgutten rykker forbløffet til seg hånden, og ser prøvende på henne. Hun har på seg en lys sommerkjole, med røde blomstrer, som beveger seg hver gang vinden tar i et tak. Han kan ikke se øynene hennes bak de sorte solbrillene. Det er som å stirre inn i et mørkt, tomt rom, før øynene venner seg til mørket. Det føles som minuttene sleper seg fordi, blir til år, før hun vrir på hodet og retter mørket en annen vei. Dekksgutten rygger fort bakover, som han har blitt brent og forsvinner inn i skyggen.

Kapteinen har vært vitne til hele opptrinnet og studerer kvinnen mistroisk. Han har morfaren sin stemme, som en kvern i bakhodet: "Kvinner bringer ulykke ombord. La ikke skuta forlate kaia før kvinnen har gått baklengs ut og du ikke lengre ser henne. Forstår du gutt?". Det er mange år siden sist han har vært ombord på et skip med en kvinne, ikke siden han var 18 år og dekksgutt. Kvinnen het Katinka. Han husker ikke lengre etternavnet, bare de intense øynene hennes og et halvlangt, brunt hår, som var delvis skjult av en sortbremet hatt. Hun må ha vært rundt 20 år og hadde fått jobb i byssa. Alle karene hadde kastet lange blikk etter henne hele morgenen fra da hun kom ombord til de hadde kastet loss. Frem til de seilte ut fra havn hadde hun stått helt stille på fremste dekk og studert horisonten. Han hadde blitt nysgjerrig og spurt hva hun så etter. Hun hadde kastet et raskt blikk på han, før hun snudde seg mot horisonten igjen. Stillheten hadde lagt seg mellom dem, fylte lufta rundt han og gjorde det vanskelig å puste. I det han snudde seg for å komme seg unna hadde hun svart: "Det kommer til å blåse opp". Han hadde ledd av henne. Blåse opp? Det var helt vindstille, men hun hadde ikke delt latteren med han. I stedet hadde hun snudd seg, og uten å se på han igjen hadde hun forsvunnet ned i byssa. Senere, ut på ettermiddagen den kvelden hadde det blåst opp. Kapteinen avbryter tankerekken, han orker ikke huske mer. Men, de fortvilte skrikene kveiler likevel seg rundt han. Han kan høre dem alle, der skipet går ned mellom de fjellignende bølgene i det han følger blikket til kvinnen, mot horisonten. Det blåser så vidt, han kan kjenne vinden mot ansiktet, men himmelen er nærmest skyfri. Det kan bare ikke skje igjen, det er jo bare gammel overtro, sier han til seg selv. Gang på gang, i det karene begynner å forberedte seg til å kaste loss.

Drikk opp

Bretter meg selv sammen,
slår ut lufta for å gi plass

Holder pusten til du ser
meg i bunnen av flaska

Jeg er ikke lengre unna enn at du vet,
et ord og vi er ikke mer

Tankestøy

Jeg lar meg påny bedøve,
sakte trekkes inn i sorte hull
hvor gjenglemte tanker siver utover,
og etterlater spor på lakenet.

Blir til avtrykk på innsiden av søvnløsheten,
for lengst gjemt bort under hittegodstøv
og forseglet pappesker.

Disse ordene skulle aldri nå frem, sier jeg,
men provokasjonen fungerte som brekkjern

Om du bare kunne lese blindeskriften,
impregnert langs konturen av et smil
ville du også ha sunket,
stein for stein

Til det slutt ikke var noe igjen

Undressed - with nothing to flaunt but my loneliness

Jeg ser på deg uten å egentlig se. Bare prøver å trenge forbi og videre bakover til meg selv. Ta innover hvordan jeg kan koble følelsene sammen i logiske rekker. Ikke bare løsrevne ark, spredt utover bordet, som jeg ikke orker organisere, men ender med å febrilsk dytte ned i en skuff. I morgen kanskje. I morgen er en bra dag å sortere på, sier jeg til arkene, før jeg gir skuffen et hardt puff så det rister i kommoden.

Spol fremover.

Jeg ligger på rygg og ser opp, prøver å presse blikket oppover og forbi de hvite sponplatene. Ender med å la blikket kretse rundt taklampa. Jeg er ikke her, har jeg lyst til å si. Men du snakker uten å egentlig si noe. Mumler halvsannheter mellom åndedragene, og jeg biter tankene mine i halen der de går rundt i ring.

Spol fremover, fort.

Skrittene mine smeller mot asfalten og jeg glir forbi nok en person, som har stoppet meg. Jeg snakker bare for å snakke. Mørklegger lungene mine og myser gjennom tåken som har lagt seg foran meg, demper smaken av natten. Var det virkelig jeg som sa det? Ville jeg det her? Det bare gikk fra en til hundre og forbi før jeg rakk å ta en beslutning. Så stod jeg der i døra og vippet på tærne.

Nåtid.

Du skriver til meg, og jeg blar meg tilbake i tid. Hamrer ned den dårlige samvittigheten i sement. Ser den stivne i det jeg smeller mobilen i veggen. Det var to, nå er det null. Før jeg i det hele tatt har gjort opp regnestykket.

Blindsone

Nakne avtrykk i natten,
sprer seg lik åpne sår gjennom landskapet

legger seg ned i sirkler
hvor jeg påny lar ådselfuglen i meg våkne

for å kunne jakte deg ned
kretse med blodlukt i vingespennet

og et ønske om å fremjage
et balansepunkt i dine øyne

svevende et sted i blindsonen