Kunsten å ikke leve i nuet

Drømmeleiligheta er i boks og mentalt har jeg allerede flyttet inn. Har bestemt meg for hvor møblene skal stå og hvilke ting som er nødvendige å kjøpe inn i forbindelse med flyttinga. Mentalt har jeg allerede hatt den første innflyttingsfesten, som forøvrig gikk litt vilt for seg (på en bra måte), med høy vinføring og singstarglede. Vi har også hatt opptil flere middager på det store stuebordet, hvor jeg har stått og laget små tapasmirakler (jeg kan nemlig det, mentalt sett) hele dagen, og har invitert alle mine nærmeste til å spise seg skammette. Og drikke rødvin selvfølgelig. Jeg og kjæreste har allerede sittet flere kvelder på den 20 kvm store terrassen, under varme tepper og drukket øl, mens vi myser mot stjernehimmelen og snakker om sånne interne ting, og ler. Og kanskje er det noen andre der og vips, så var det sommer og kjæresten er grillmester og har eget forkle hvor det står: I can do this all day, og vi har samlet noen gode venner for å nyte sommersola. Kjæresten spiller litt høy musikk og jeg kjefter litt, men etterpå er jeg så full at jeg drar frem singstar nok en gang og synger 90-tallssvisker med stor bravur. I hvert fall tror jeg det selv. Etterpå spiller vi guitar hero og jeg er brutalt dårlig, men jeg digger det. Og alle er glade. I den nye leiligheten. Med oppvaskmaskin.

Mentalt sett har jeg flyttet inn, men i realiteten er det én måned til. Og i mellomtiden må jeg avisinnpakke knuselige gjenstander, brette førtitusen håndklær og rydde i alt skrotet jeg kaller "verdifulle ting", ting jeg ikke trenger, men som jeg ikke klarer å kaste av årsaker jeg egentlig er ikke helt sikre på. Damn.

Jeg skulle ønske jeg allerede var der jeg er mentalt.

Utsnitt av en kveld

- Venninna mi revnet da, og fikk verk i stingene.

- Ja, hun ene venninna mi revnet i stjerneform, og mannen kom ut fra fødestua med armen høyt over hodet, som om han var supermann.

- Hehe, det tenker jeg den fødende moren satte pris på, han hadde sikkert hjulpet veldig til å presse ut ungen.

- Haha, ja, men tenk på de ungene som blir dratt ut med sugekopp da. Setter seg fast. Guttungen til venninna mi ble tatt ut sånn, måtte en mannelig lege til som regelrett brukte rå muskelkraft på å dra ut ungen-

- Det kan umulig være bra.

- Nja, man kan ikke bruke det mer enn 20 min av gangen da, hvis ikke kan ungen få hjerneskade. Vet om en som fikk det.

- Jøss, det høres jo horibelt ut.

- Men, hva med når de må brekke opp armen på unger som setter seg fast da.

- Små barn har godt grokjøtt da, hehe.

- Har uansett hørt at å revne er som en lettelse, i all smerten. Da kommer jo ungen ut.

- Haha, snakk om forløsning.

- Er jo kvinner som får fødselsorgasme.

- Hahaha, seriøst?

- Ja, det går for dem.

- Jeg har hørt at enkelte kvinner til og med stimulerer seg selv når de føder?

- What?? For å komme unna smerten?

- Nja, vet ikke. Ungen presser jo på alle mulige nervner, så kanskje de blir revet med.

- Er jo noen spesielt sære kvinner som gjør det.

- Er visst ikke så mange det er snakk om da.

- Kan det umulig være.

- Kommer ikke over det, tenk å ligge og stimulerer seg selv, foran alle sammen, mens man egentlig skal være fullt opptatt med å føde.

- Jeg tror jeg skal ta keisersnitt gitt.

- Man kan ikke bare ta det, man må ha en grunn. For det er best for ungen å komme ut naturlig.

- Hmm, hvorfor det egentlig, må den virkelig lide for å få et langt og godt liv?

- Aner ikke.

- Tror ikke jeg skal ha barn.

- Ikke jeg heller.

- Eller jeg.

- Kanskje, når denne samtalen er fortrengt.

- Det sies så, at folk som føder fortrenger fødselssmertene såpass, hvis ikke hadde ingen fått flere enn ett barn frivillig.

- For håpe det.

- Skål for den.

- Skål!

Coronita

Et stort tegn på at jeg begynner å bli eldre: jeg orker ikke å drikke hver helg. Faktisk er jeg ikke sikker på om jeg orker å drikke annenhver helg heller, sånn nesten. Etter forrige helgs fuktige festligheter, som faktisk var ganske behersket alkoholmessig om man skal sammenligne med tidligere storhetstider, var jeg sliten i to dager. To hele dager blinket kroppen min tydelig i store, røde varskofarger og hadde store planer om å straffe meg for denne forgiftningen. Første dagen var selvfølgelig verst, den ble tilbringet på sofaen i fosterstilling, med et teppe, en liter brus og søtsuppefilmer ala Benjamin Buttons. Dag nummer to var betraktelig bedre og jeg fikk både utrettet noe fornuftig skolemessig, samt tatt en liten løpetur på kvelden, men kroppen var tung og hodet var fyllt med grus, som alle intelligente tanker måtte filtreres gjennom. Med andre ord, ting gikk treigt. I grunnen følte jeg meg litt lettere tilbakestående og smådum stort sett i to hele dager.

Er dette den videre trenden, er jeg en smule bekymret for hvordan fremtidens fyllesyke vil komme til å se ut. At jeg kun kan drikke to-tre ganger i året og hver gang må jeg ta ut egenmelding og ligge riktig så alkoholforgiftet på sofaen, gråtende i fosterstilling opptil flere dager, mens jeg gråter til Oprah-historier og nikker anerkjennende til Dr.Phils kloke og veloverdreide råd til fjortisunger som har bestemt seg for å være litt smårebelske og smake på alkohol og kline med guttene bak garasjen. Men bli avholds? Skjer ikke. Til det er vin for godt og alt for moro i lag med verdens aller herligste venner. Det går under som latterterapi, selv om bieffektene er vel så stygge.

Matdop

Jeg har fått en uforklarig lyst til å lage mat for tiden. Helst bake, men også lage elementære ting, som pasta carbonara, så lenge jeg kan tillegge noen nye elementer i oppskriften. Teste ut, helst produsere små kjøkkenmirakler.

Trangen går fra grove frokostmuffins med ferske blåbær, sursøt multesmoothie, pasta carbonara med chorizo, østlig inspirerte kikertkaker med lun bulgursalat og myntedressing, nuddelsuppe med skarp ingefær perfekt ovnsstekt bayonneskinke med mangosalsa eller hjemmelaget (mørk) konfekt. Jeg drømmer om å bake det perfekte brød som hever seg til riktig størrelse og som ikke smuldrer opp i ødelagte drømmer på frokostbordet. Som smaker himmelen, helst med en kopp kakao med et hint av chili.

Det eneste jeg ønsker meg for tiden er nye oppskrifter og fantastiske oppskriftsbøker. Så jeg virkelig kan utfolde meg som den husmora jeg er. Fanatisk opptatt av god (men egentlig også litt sunn) mat, som vil skape nyttårsfest i munnen og gjør at man ligger matstein på sofaen med et salig glis. Mat er dop og jeg skal finne det ultimate matdopen.

Gledesvirus

Fra å være til dels negativt rettet, skal jeg fra nå av fokusere mer på hva som faktisk er bra i livet mitt. Det sies at det man tenker på er det man tiltrekker seg, altså, tror man ting vil mislykkes så gjør man gjerne det. Tror man at man ikke er bra nok, så gjør man seg selv ikke bra nok. Slik kan jeg fortsette, men jeg stopper her. Så, hvordan lære seg å snu tankegangen? Ganske enkelt, ved å bevisst gå inn for å snu enhver kjip situasjon til det bedre. For alt er ikke helt happy-go-lucky, men det er lov til å prøve. Jeg tror positive mennesker, med positiv innstilling til livet og det som skjer, er mer glade, fornøyde og har mer livsglede, enn de som svartmaler enhver dårlig hendelse og hele tiden utpeker seg selv som en mislykket syndebukk.

.... Så, hva har jeg å være takknemmelig for? Jo, faktisk veldig masse og jo mer jeg tenker på det, desto mer blir det.

1. Jeg har en fantastisk kjæreste som virkelig er glad i meg og jeg er glad i tilbake.
2. Jeg skriver masteroppgave og er snart ferdigutdannet.
3. Jeg har gode venner som stiller opp når det trengs, og som lager liv og moro.
4. Jeg har en støttende og eviggod familie som jeg elsker over alt på jord.
5. Jeg har klart å løpe halvmaraton og skal løpe enda en snart.
6. Jeg har fått orden på livsstilen min og har en sunn og god vekt.
7. Jeg har reist masse og vil reise og oppleve mer i fremtiden, hurra.
8. Jeg klarer å nå de målene jeg setter meg, det tar bare av og til litt tid.
9. Jeg har blitt god til å lage mat, som i tillegg er sunn og det er kroppen min takknemlig for.
10. Jeg har interesser og hobbyer jeg kan velge å dyrke mer, og som gjør meg enda mer glad.

Det var 10 ting som falt meg inn her og nå. Jeg skal øve meg på å kunne skrive 10 ting til, for man har alltid masse å være takknemlig for, som man ikke tenker over. Men, sånn før jeg tar helt av så bør jeg gå tilbake til punkt 7 og faktisk gjøre de målene jeg har satt meg for dagen. Så blir belønningen hjemmelaget marrokanskinspirert pølsegryte.

Sang for dagen:
Architecture in Helsinki - Heart it races