Kunsten å ikke leve i nuet

Drømmeleiligheta er i boks og mentalt har jeg allerede flyttet inn. Har bestemt meg for hvor møblene skal stå og hvilke ting som er nødvendige å kjøpe inn i forbindelse med flyttinga. Mentalt har jeg allerede hatt den første innflyttingsfesten, som forøvrig gikk litt vilt for seg (på en bra måte), med høy vinføring og singstarglede. Vi har også hatt opptil flere middager på det store stuebordet, hvor jeg har stått og laget små tapasmirakler (jeg kan nemlig det, mentalt sett) hele dagen, og har invitert alle mine nærmeste til å spise seg skammette. Og drikke rødvin selvfølgelig. Jeg og kjæreste har allerede sittet flere kvelder på den 20 kvm store terrassen, under varme tepper og drukket øl, mens vi myser mot stjernehimmelen og snakker om sånne interne ting, og ler. Og kanskje er det noen andre der og vips, så var det sommer og kjæresten er grillmester og har eget forkle hvor det står: I can do this all day, og vi har samlet noen gode venner for å nyte sommersola. Kjæresten spiller litt høy musikk og jeg kjefter litt, men etterpå er jeg så full at jeg drar frem singstar nok en gang og synger 90-tallssvisker med stor bravur. I hvert fall tror jeg det selv. Etterpå spiller vi guitar hero og jeg er brutalt dårlig, men jeg digger det. Og alle er glade. I den nye leiligheten. Med oppvaskmaskin.

Mentalt sett har jeg flyttet inn, men i realiteten er det én måned til. Og i mellomtiden må jeg avisinnpakke knuselige gjenstander, brette førtitusen håndklær og rydde i alt skrotet jeg kaller "verdifulle ting", ting jeg ikke trenger, men som jeg ikke klarer å kaste av årsaker jeg egentlig er ikke helt sikre på. Damn.

Jeg skulle ønske jeg allerede var der jeg er mentalt.

Utsnitt av en kveld

- Venninna mi revnet da, og fikk verk i stingene.

- Ja, hun ene venninna mi revnet i stjerneform, og mannen kom ut fra fødestua med armen høyt over hodet, som om han var supermann.

- Hehe, det tenker jeg den fødende moren satte pris på, han hadde sikkert hjulpet veldig til å presse ut ungen.

- Haha, ja, men tenk på de ungene som blir dratt ut med sugekopp da. Setter seg fast. Guttungen til venninna mi ble tatt ut sånn, måtte en mannelig lege til som regelrett brukte rå muskelkraft på å dra ut ungen-

- Det kan umulig være bra.

- Nja, man kan ikke bruke det mer enn 20 min av gangen da, hvis ikke kan ungen få hjerneskade. Vet om en som fikk det.

- Jøss, det høres jo horibelt ut.

- Men, hva med når de må brekke opp armen på unger som setter seg fast da.

- Små barn har godt grokjøtt da, hehe.

- Har uansett hørt at å revne er som en lettelse, i all smerten. Da kommer jo ungen ut.

- Haha, snakk om forløsning.

- Er jo kvinner som får fødselsorgasme.

- Hahaha, seriøst?

- Ja, det går for dem.

- Jeg har hørt at enkelte kvinner til og med stimulerer seg selv når de føder?

- What?? For å komme unna smerten?

- Nja, vet ikke. Ungen presser jo på alle mulige nervner, så kanskje de blir revet med.

- Er jo noen spesielt sære kvinner som gjør det.

- Er visst ikke så mange det er snakk om da.

- Kan det umulig være.

- Kommer ikke over det, tenk å ligge og stimulerer seg selv, foran alle sammen, mens man egentlig skal være fullt opptatt med å føde.

- Jeg tror jeg skal ta keisersnitt gitt.

- Man kan ikke bare ta det, man må ha en grunn. For det er best for ungen å komme ut naturlig.

- Hmm, hvorfor det egentlig, må den virkelig lide for å få et langt og godt liv?

- Aner ikke.

- Tror ikke jeg skal ha barn.

- Ikke jeg heller.

- Eller jeg.

- Kanskje, når denne samtalen er fortrengt.

- Det sies så, at folk som føder fortrenger fødselssmertene såpass, hvis ikke hadde ingen fått flere enn ett barn frivillig.

- For håpe det.

- Skål for den.

- Skål!