Hit, men ikke lengre...

Du velter steiner
svarte hull i dagene som var
og ikke kommer igjen

Sender skred gjennom meg
uten at det helt starter

Jeg kan høre deg nå.

Lik støy på linja,
en distansert buldring
på netthinna

Du trenger nok å rope.

Sjøsatt

Legg deg på sjøsiden av vårt splintret håp,
vugg deg i søvn, mens det blåser opp til storm.

Jeg har ingen redningsline.

Herifra og ut er det kun mil med vann
og et ødelagt kompass.

Til du finner ugresset i dine egne øyner
og kan holde deg fast gjennom vindkastene,

jeg sender i mot deg

Møkkamann

Møkkamann, søppelmann,
sorter gjennom dine hauger av
skrot

Resikuler, kapituler

Enhver ting du vender på
er like rusten som dine ord

Jeg mater hullet i magen

Nok en natt har du ledet meg hit,
med hendene høyt hevet,
kvestet av dine ord

Jeg kan ikke vaske deg bort nå,
selv om jeg roper i blikkene
du møter med taus ro

Er jeg blitt til støv på harddisken?
Statisk støy på mottakeren?

Eller eksiterer jeg som en bevegelse i bakhodet,
samtaler flyende i hverandre,
som ord og setninger
stokket om?

Happy - no - lucky

"Faenfaenfaen". Ordene gikk som en mantra igjennom meg i det jeg krampaktig prøvde å tvinge frem et smil. Kjente det stivnet til et sted på veien i det jeg endelig klarte å si noe: "Jeg er så glad på dine vegne".

Det tok deg kun fem måneder å erstatte meg med en annen og det skal gjøre meg...glad? Glad med motsatt fortegn i det minste. To minutter etterpå unnskylte jeg meg og snudde ryggen til, mens ordene dine hadde lagt seg et sted bak øynene og truet med å presse seg frem og ut. Nedover kinnene og dryppe på tastaturet, bak en stengt kontordør.

De dagene i parken, skålende på balkongen, liggende tett inntil hverandre, våkne av at du legger armene rundt meg, dine ord om meg, om oss. Borte. Visket ut i det du snudde deg litt til siden og lot ordene falle som en stein i meg. Du turte ikke engang å se meg i øynene.

In my heard an island sinks slow
Tears fall in the kitchen sink O
Don't speak I can hear you