Et stort tegn på at jeg begynner å bli eldre: jeg orker ikke å drikke hver helg. Faktisk er jeg ikke sikker på om jeg orker å drikke annenhver helg heller, sånn nesten. Etter forrige helgs fuktige festligheter, som faktisk var ganske behersket alkoholmessig om man skal sammenligne med tidligere storhetstider, var jeg sliten i to dager. To hele dager blinket kroppen min tydelig i store, røde varskofarger og hadde store planer om å straffe meg for denne forgiftningen. Første dagen var selvfølgelig verst, den ble tilbringet på sofaen i fosterstilling, med et teppe, en liter brus og søtsuppefilmer ala Benjamin Buttons. Dag nummer to var betraktelig bedre og jeg fikk både utrettet noe fornuftig skolemessig, samt tatt en liten løpetur på kvelden, men kroppen var tung og hodet var fyllt med grus, som alle intelligente tanker måtte filtreres gjennom. Med andre ord, ting gikk treigt. I grunnen følte jeg meg litt lettere tilbakestående og smådum stort sett i to hele dager.Er dette den videre trenden, er jeg en smule bekymret for hvordan fremtidens fyllesyke vil komme til å se ut. At jeg kun kan drikke to-tre ganger i året og hver gang må jeg ta ut egenmelding og ligge riktig så alkoholforgiftet på sofaen, gråtende i fosterstilling opptil flere dager, mens jeg gråter til Oprah-historier og nikker anerkjennende til Dr.Phils kloke og veloverdreide råd til fjortisunger som har bestemt seg for å være litt smårebelske og smake på alkohol og kline med guttene bak garasjen. Men bli avholds? Skjer ikke. Til det er vin for godt og alt for moro i lag med verdens aller herligste venner. Det går under som latterterapi, selv om bieffektene er vel så stygge.
