*Poke*

Jeg stikker hull på deg,
bare for å kunne smake
på skrikene

som splintrer øyeblikket

Del 1: Reisen

Hun som står på dekk har to kofferter. Begge har hengelås på. Dekksgutten prøver å løfte den ene, men hun farer frem og griper tak i sidereimen i det dekksguttens høyre hånd er på vei ned. Dekksgutten rykker forbløffet til seg hånden, og ser prøvende på henne. Hun har på seg en lys sommerkjole, med røde blomstrer, som beveger seg hver gang vinden tar i et tak. Han kan ikke se øynene hennes bak de sorte solbrillene. Det er som å stirre inn i et mørkt, tomt rom, før øynene venner seg til mørket. Det føles som minuttene sleper seg fordi, blir til år, før hun vrir på hodet og retter mørket en annen vei. Dekksgutten rygger fort bakover, som han har blitt brent og forsvinner inn i skyggen.

Kapteinen har vært vitne til hele opptrinnet og studerer kvinnen mistroisk. Han har morfaren sin stemme, som en kvern i bakhodet: "Kvinner bringer ulykke ombord. La ikke skuta forlate kaia før kvinnen har gått baklengs ut og du ikke lengre ser henne. Forstår du gutt?". Det er mange år siden sist han har vært ombord på et skip med en kvinne, ikke siden han var 18 år og dekksgutt. Kvinnen het Katinka. Han husker ikke lengre etternavnet, bare de intense øynene hennes og et halvlangt, brunt hår, som var delvis skjult av en sortbremet hatt. Hun må ha vært rundt 20 år og hadde fått jobb i byssa. Alle karene hadde kastet lange blikk etter henne hele morgenen fra da hun kom ombord til de hadde kastet loss. Frem til de seilte ut fra havn hadde hun stått helt stille på fremste dekk og studert horisonten. Han hadde blitt nysgjerrig og spurt hva hun så etter. Hun hadde kastet et raskt blikk på han, før hun snudde seg mot horisonten igjen. Stillheten hadde lagt seg mellom dem, fylte lufta rundt han og gjorde det vanskelig å puste. I det han snudde seg for å komme seg unna hadde hun svart: "Det kommer til å blåse opp". Han hadde ledd av henne. Blåse opp? Det var helt vindstille, men hun hadde ikke delt latteren med han. I stedet hadde hun snudd seg, og uten å se på han igjen hadde hun forsvunnet ned i byssa. Senere, ut på ettermiddagen den kvelden hadde det blåst opp. Kapteinen avbryter tankerekken, han orker ikke huske mer. Men, de fortvilte skrikene kveiler likevel seg rundt han. Han kan høre dem alle, der skipet går ned mellom de fjellignende bølgene i det han følger blikket til kvinnen, mot horisonten. Det blåser så vidt, han kan kjenne vinden mot ansiktet, men himmelen er nærmest skyfri. Det kan bare ikke skje igjen, det er jo bare gammel overtro, sier han til seg selv. Gang på gang, i det karene begynner å forberedte seg til å kaste loss.

Drikk opp

Bretter meg selv sammen,
slår ut lufta for å gi plass

Holder pusten til du ser
meg i bunnen av flaska

Jeg er ikke lengre unna enn at du vet,
et ord og vi er ikke mer

Tankestøy

Jeg lar meg påny bedøve,
sakte trekkes inn i sorte hull
hvor gjenglemte tanker siver utover,
og etterlater spor på lakenet.

Blir til avtrykk på innsiden av søvnløsheten,
for lengst gjemt bort under hittegodstøv
og forseglet pappesker.

Disse ordene skulle aldri nå frem, sier jeg,
men provokasjonen fungerte som brekkjern

Om du bare kunne lese blindeskriften,
impregnert langs konturen av et smil
ville du også ha sunket,
stein for stein

Til det slutt ikke var noe igjen

Undressed - with nothing to flaunt but my loneliness

Jeg ser på deg uten å egentlig se. Bare prøver å trenge forbi og videre bakover til meg selv. Ta innover hvordan jeg kan koble følelsene sammen i logiske rekker. Ikke bare løsrevne ark, spredt utover bordet, som jeg ikke orker organisere, men ender med å febrilsk dytte ned i en skuff. I morgen kanskje. I morgen er en bra dag å sortere på, sier jeg til arkene, før jeg gir skuffen et hardt puff så det rister i kommoden.

Spol fremover.

Jeg ligger på rygg og ser opp, prøver å presse blikket oppover og forbi de hvite sponplatene. Ender med å la blikket kretse rundt taklampa. Jeg er ikke her, har jeg lyst til å si. Men du snakker uten å egentlig si noe. Mumler halvsannheter mellom åndedragene, og jeg biter tankene mine i halen der de går rundt i ring.

Spol fremover, fort.

Skrittene mine smeller mot asfalten og jeg glir forbi nok en person, som har stoppet meg. Jeg snakker bare for å snakke. Mørklegger lungene mine og myser gjennom tåken som har lagt seg foran meg, demper smaken av natten. Var det virkelig jeg som sa det? Ville jeg det her? Det bare gikk fra en til hundre og forbi før jeg rakk å ta en beslutning. Så stod jeg der i døra og vippet på tærne.

Nåtid.

Du skriver til meg, og jeg blar meg tilbake i tid. Hamrer ned den dårlige samvittigheten i sement. Ser den stivne i det jeg smeller mobilen i veggen. Det var to, nå er det null. Før jeg i det hele tatt har gjort opp regnestykket.

Blindsone

Nakne avtrykk i natten,
sprer seg lik åpne sår gjennom landskapet

legger seg ned i sirkler
hvor jeg påny lar ådselfuglen i meg våkne

for å kunne jakte deg ned
kretse med blodlukt i vingespennet

og et ønske om å fremjage
et balansepunkt i dine øyne

svevende et sted i blindsonen

Hit, men ikke lengre...

Du velter steiner
svarte hull i dagene som var
og ikke kommer igjen

Sender skred gjennom meg
uten at det helt starter

Jeg kan høre deg nå.

Lik støy på linja,
en distansert buldring
på netthinna

Du trenger nok å rope.

Sjøsatt

Legg deg på sjøsiden av vårt splintret håp,
vugg deg i søvn, mens det blåser opp til storm.

Jeg har ingen redningsline.

Herifra og ut er det kun mil med vann
og et ødelagt kompass.

Til du finner ugresset i dine egne øyner
og kan holde deg fast gjennom vindkastene,

jeg sender i mot deg

Møkkamann

Møkkamann, søppelmann,
sorter gjennom dine hauger av
skrot

Resikuler, kapituler

Enhver ting du vender på
er like rusten som dine ord

Jeg mater hullet i magen

Nok en natt har du ledet meg hit,
med hendene høyt hevet,
kvestet av dine ord

Jeg kan ikke vaske deg bort nå,
selv om jeg roper i blikkene
du møter med taus ro

Er jeg blitt til støv på harddisken?
Statisk støy på mottakeren?

Eller eksiterer jeg som en bevegelse i bakhodet,
samtaler flyende i hverandre,
som ord og setninger
stokket om?

Happy - no - lucky

"Faenfaenfaen". Ordene gikk som en mantra igjennom meg i det jeg krampaktig prøvde å tvinge frem et smil. Kjente det stivnet til et sted på veien i det jeg endelig klarte å si noe: "Jeg er så glad på dine vegne".

Det tok deg kun fem måneder å erstatte meg med en annen og det skal gjøre meg...glad? Glad med motsatt fortegn i det minste. To minutter etterpå unnskylte jeg meg og snudde ryggen til, mens ordene dine hadde lagt seg et sted bak øynene og truet med å presse seg frem og ut. Nedover kinnene og dryppe på tastaturet, bak en stengt kontordør.

De dagene i parken, skålende på balkongen, liggende tett inntil hverandre, våkne av at du legger armene rundt meg, dine ord om meg, om oss. Borte. Visket ut i det du snudde deg litt til siden og lot ordene falle som en stein i meg. Du turte ikke engang å se meg i øynene.

In my heard an island sinks slow
Tears fall in the kitchen sink O
Don't speak I can hear you

Du finnes mellom linjene

Lukk øyne og løp, sier du til meg,
løp langs rekkene av dine glemte minner,

forsvinn inn i krokene av tvetydighet,
og slå deg ned i støvet og

pust drømmer

Vakuumsmil

Jeg får plutselig lyst til å sende deg noen velvalgte ord,
smadre de få stegene det er å gå bort til deg

studere rekken av dine oppstilte forestillinger
av hva du kan være forkledd som i mine øyne

pakke opp smilene dine
de som forsvinner bak alt du sier

og ligge helt i ro i sprekken mellom hva som er
og kan bli

Et utsnitt

Et utsnitt av et blikk
tatt ut av konteksten
ligger mellom oss på bordet


Du snitter forsiktig i det,
før du prøvesmaker,


Lar alt usagt rulle over tungen
før du smiler stykkevis
i det jeg reiser meg


og glir i ett med tapeten
....

Søvngjenger

Det bare en av de morgene, hvor du låser meg fast i oppvåkningen ved å presse søvnen tungt mot madrassen. Vekten av alt jeg tidligere har sagt har lagt seg på dine skuldre og truer med å flerre opp nattemørket.

Jeg har ikke drømt om deg i natt, sier jeg.

Mens disen av alle mine halvannheter siver inn og nedover veggene, kveiler seg opp langs ryggraden din og jeg puster ikke lengre.

Kamelonsommer

Det er en av de første sommerdagene og jeg går mellom solstrålene på vei ingensteder. Om ikke akkurat frem, så i det minste bortover. Slår hælene mot grusen, og kjenner det smeller et sted langt inne i mine egne tanker. Gang på gang. Klarer ikke å samle noen av trådene, før det eksploderer på ny og slenger bekymringer og antagelser veggelangs. Jeg kan se de for meg der de ligger og vrir seg klykende på parketten, ynkelige og ubetydelige, men bare så alt for mange.

Jeg vet ikke hvor støvsugeren er, kanskje har jeg bare ikke lett godt nok. Bedre å lukke døren og heller la kopimaskinen gå varm så fort en krise kommer bankende. Klistre de nye kopiene opp på de gamle, i pent glanset, transparent papir. For deretter å sette seg godt tilbake og se hvordan plagsomme følelser rikosjeres vekk med et skuldertrekk.

Det er så enkelt å bare gli gjennom, sier du i det du drar meg tilbake i rommet og forventer jeg skal rydde opp. I stedet blir jeg sittende i midten av eksplosjonen og øver meg på å være profesjonell kamelon.
Jeg begynner å bli god på det óg.

Spis meg

Parter meg,
del meg opp,
se meg blø på tallerkenen


Sett gaffelen igjennom meg,
og bruk skarp kniv


jeg er ikke så mør,
som jeg engang var
...

"Kan hende jeg seiler min skute på grunn...."

Så ble jeg med ett trukket tilbake.
Flere steg bakover i tid
og forbi.


Fant igjen alle nettene du besøkte meg,
bak stengte øyne
og låste ører.


Jeg har møtt deg før.


Gang på gang har jeg åpnet for deg
og gått planken,
for senere å smadre meg selv
mot bølgene
og til slutt bli skylt i land.


Det har gått inflasjon i denne reisen.
Det er ingen ende på den,
som jeg ikke har sett før.

Here where we tremble at the same old thought

Guarded in my head for you
I can’t get rid of these secrets

Jeg snakker med deg, I skriftelig form. På kanten av flørtete. Alt er ved det sedvanlige og jeg lurer på når det er tid for å frigjør seg helt. Fra å tråkke opp gamle stier, rundt og rundt og rundt i ring.

Here where we tremble at the same old thought.

Jeg er opphengt. Setter på Pinback og blir helt borte. Musikken drar meg baklengs til en den gangen jeg var så lykkelig at jeg kunne våkne og bare le. Le for å få utløp for alt som presset på fra innside. Kjente jeg levde i klisjeen, forstod hvorfor det var nettopp en klisjé.

I ditt slott vennen, i ditt rike, var det kun rom for deg og din selvsentrering.
I din hage formet du nye stier, for oss. Jeg fikk min egen sti og alle veier ledet til en stengt hoveddør. Jeg brukte alltid bakdøra, smygende i mørket i din stillhet helt til jeg fant deg. Hensunket i dine egne tanker, med flammene fra peisen som slikket oppover pipen og varmen som lå som en vegg mellom oss.

Alt jeg vil er å bryte stillheten,
bryte ut og forbi. Være en utbryter.

As I start to shape my weapon
A cold one hits me…

Du må forsvinne vennen. Uansett hvor kreativ vi er, blir det alltid det samme resultatet.
Vi går i ring, låst i det samme gamle velkjente oss.

[Tekst datert 31.01.2009]