Undressed - with nothing to flaunt but my loneliness

Jeg ser på deg uten å egentlig se. Bare prøver å trenge forbi og videre bakover til meg selv. Ta innover hvordan jeg kan koble følelsene sammen i logiske rekker. Ikke bare løsrevne ark, spredt utover bordet, som jeg ikke orker organisere, men ender med å febrilsk dytte ned i en skuff. I morgen kanskje. I morgen er en bra dag å sortere på, sier jeg til arkene, før jeg gir skuffen et hardt puff så det rister i kommoden.

Spol fremover.

Jeg ligger på rygg og ser opp, prøver å presse blikket oppover og forbi de hvite sponplatene. Ender med å la blikket kretse rundt taklampa. Jeg er ikke her, har jeg lyst til å si. Men du snakker uten å egentlig si noe. Mumler halvsannheter mellom åndedragene, og jeg biter tankene mine i halen der de går rundt i ring.

Spol fremover, fort.

Skrittene mine smeller mot asfalten og jeg glir forbi nok en person, som har stoppet meg. Jeg snakker bare for å snakke. Mørklegger lungene mine og myser gjennom tåken som har lagt seg foran meg, demper smaken av natten. Var det virkelig jeg som sa det? Ville jeg det her? Det bare gikk fra en til hundre og forbi før jeg rakk å ta en beslutning. Så stod jeg der i døra og vippet på tærne.

Nåtid.

Du skriver til meg, og jeg blar meg tilbake i tid. Hamrer ned den dårlige samvittigheten i sement. Ser den stivne i det jeg smeller mobilen i veggen. Det var to, nå er det null. Før jeg i det hele tatt har gjort opp regnestykket.