Du finnes mellom linjene

Lukk øyne og løp, sier du til meg,
løp langs rekkene av dine glemte minner,

forsvinn inn i krokene av tvetydighet,
og slå deg ned i støvet og

pust drømmer

Vakuumsmil

Jeg får plutselig lyst til å sende deg noen velvalgte ord,
smadre de få stegene det er å gå bort til deg

studere rekken av dine oppstilte forestillinger
av hva du kan være forkledd som i mine øyne

pakke opp smilene dine
de som forsvinner bak alt du sier

og ligge helt i ro i sprekken mellom hva som er
og kan bli

Et utsnitt

Et utsnitt av et blikk
tatt ut av konteksten
ligger mellom oss på bordet


Du snitter forsiktig i det,
før du prøvesmaker,


Lar alt usagt rulle over tungen
før du smiler stykkevis
i det jeg reiser meg


og glir i ett med tapeten
....

Søvngjenger

Det bare en av de morgene, hvor du låser meg fast i oppvåkningen ved å presse søvnen tungt mot madrassen. Vekten av alt jeg tidligere har sagt har lagt seg på dine skuldre og truer med å flerre opp nattemørket.

Jeg har ikke drømt om deg i natt, sier jeg.

Mens disen av alle mine halvannheter siver inn og nedover veggene, kveiler seg opp langs ryggraden din og jeg puster ikke lengre.

Kamelonsommer

Det er en av de første sommerdagene og jeg går mellom solstrålene på vei ingensteder. Om ikke akkurat frem, så i det minste bortover. Slår hælene mot grusen, og kjenner det smeller et sted langt inne i mine egne tanker. Gang på gang. Klarer ikke å samle noen av trådene, før det eksploderer på ny og slenger bekymringer og antagelser veggelangs. Jeg kan se de for meg der de ligger og vrir seg klykende på parketten, ynkelige og ubetydelige, men bare så alt for mange.

Jeg vet ikke hvor støvsugeren er, kanskje har jeg bare ikke lett godt nok. Bedre å lukke døren og heller la kopimaskinen gå varm så fort en krise kommer bankende. Klistre de nye kopiene opp på de gamle, i pent glanset, transparent papir. For deretter å sette seg godt tilbake og se hvordan plagsomme følelser rikosjeres vekk med et skuldertrekk.

Det er så enkelt å bare gli gjennom, sier du i det du drar meg tilbake i rommet og forventer jeg skal rydde opp. I stedet blir jeg sittende i midten av eksplosjonen og øver meg på å være profesjonell kamelon.
Jeg begynner å bli god på det óg.

Spis meg

Parter meg,
del meg opp,
se meg blø på tallerkenen


Sett gaffelen igjennom meg,
og bruk skarp kniv


jeg er ikke så mør,
som jeg engang var
...

"Kan hende jeg seiler min skute på grunn...."

Så ble jeg med ett trukket tilbake.
Flere steg bakover i tid
og forbi.


Fant igjen alle nettene du besøkte meg,
bak stengte øyne
og låste ører.


Jeg har møtt deg før.


Gang på gang har jeg åpnet for deg
og gått planken,
for senere å smadre meg selv
mot bølgene
og til slutt bli skylt i land.


Det har gått inflasjon i denne reisen.
Det er ingen ende på den,
som jeg ikke har sett før.

Here where we tremble at the same old thought

Guarded in my head for you
I can’t get rid of these secrets

Jeg snakker med deg, I skriftelig form. På kanten av flørtete. Alt er ved det sedvanlige og jeg lurer på når det er tid for å frigjør seg helt. Fra å tråkke opp gamle stier, rundt og rundt og rundt i ring.

Here where we tremble at the same old thought.

Jeg er opphengt. Setter på Pinback og blir helt borte. Musikken drar meg baklengs til en den gangen jeg var så lykkelig at jeg kunne våkne og bare le. Le for å få utløp for alt som presset på fra innside. Kjente jeg levde i klisjeen, forstod hvorfor det var nettopp en klisjé.

I ditt slott vennen, i ditt rike, var det kun rom for deg og din selvsentrering.
I din hage formet du nye stier, for oss. Jeg fikk min egen sti og alle veier ledet til en stengt hoveddør. Jeg brukte alltid bakdøra, smygende i mørket i din stillhet helt til jeg fant deg. Hensunket i dine egne tanker, med flammene fra peisen som slikket oppover pipen og varmen som lå som en vegg mellom oss.

Alt jeg vil er å bryte stillheten,
bryte ut og forbi. Være en utbryter.

As I start to shape my weapon
A cold one hits me…

Du må forsvinne vennen. Uansett hvor kreativ vi er, blir det alltid det samme resultatet.
Vi går i ring, låst i det samme gamle velkjente oss.

[Tekst datert 31.01.2009]