Del 1: Reisen

Hun som står på dekk har to kofferter. Begge har hengelås på. Dekksgutten prøver å løfte den ene, men hun farer frem og griper tak i sidereimen i det dekksguttens høyre hånd er på vei ned. Dekksgutten rykker forbløffet til seg hånden, og ser prøvende på henne. Hun har på seg en lys sommerkjole, med røde blomstrer, som beveger seg hver gang vinden tar i et tak. Han kan ikke se øynene hennes bak de sorte solbrillene. Det er som å stirre inn i et mørkt, tomt rom, før øynene venner seg til mørket. Det føles som minuttene sleper seg fordi, blir til år, før hun vrir på hodet og retter mørket en annen vei. Dekksgutten rygger fort bakover, som han har blitt brent og forsvinner inn i skyggen.

Kapteinen har vært vitne til hele opptrinnet og studerer kvinnen mistroisk. Han har morfaren sin stemme, som en kvern i bakhodet: "Kvinner bringer ulykke ombord. La ikke skuta forlate kaia før kvinnen har gått baklengs ut og du ikke lengre ser henne. Forstår du gutt?". Det er mange år siden sist han har vært ombord på et skip med en kvinne, ikke siden han var 18 år og dekksgutt. Kvinnen het Katinka. Han husker ikke lengre etternavnet, bare de intense øynene hennes og et halvlangt, brunt hår, som var delvis skjult av en sortbremet hatt. Hun må ha vært rundt 20 år og hadde fått jobb i byssa. Alle karene hadde kastet lange blikk etter henne hele morgenen fra da hun kom ombord til de hadde kastet loss. Frem til de seilte ut fra havn hadde hun stått helt stille på fremste dekk og studert horisonten. Han hadde blitt nysgjerrig og spurt hva hun så etter. Hun hadde kastet et raskt blikk på han, før hun snudde seg mot horisonten igjen. Stillheten hadde lagt seg mellom dem, fylte lufta rundt han og gjorde det vanskelig å puste. I det han snudde seg for å komme seg unna hadde hun svart: "Det kommer til å blåse opp". Han hadde ledd av henne. Blåse opp? Det var helt vindstille, men hun hadde ikke delt latteren med han. I stedet hadde hun snudd seg, og uten å se på han igjen hadde hun forsvunnet ned i byssa. Senere, ut på ettermiddagen den kvelden hadde det blåst opp. Kapteinen avbryter tankerekken, han orker ikke huske mer. Men, de fortvilte skrikene kveiler likevel seg rundt han. Han kan høre dem alle, der skipet går ned mellom de fjellignende bølgene i det han følger blikket til kvinnen, mot horisonten. Det blåser så vidt, han kan kjenne vinden mot ansiktet, men himmelen er nærmest skyfri. Det kan bare ikke skje igjen, det er jo bare gammel overtro, sier han til seg selv. Gang på gang, i det karene begynner å forberedte seg til å kaste loss.